orden på utstyret?

favorittfjell; kåfjord

  
det er ikke bare å sette ut på tur i fjellet, 
særlig ikke vinterstid,
bare "sånn som du er".
det hjelper ikke om du er aldri så gira på turen, har gjort deg kjent i området og planlagt ruta,
om du ikke har utstyret i orden.
for hva om snøstormen kommer?
da er det ingen hit å stå der i jeans og en tynn jakke.
eller hva om det høljer ned?
og du ikke har noen klær som frastøter vann. hvor lenge er du da tørr?
utstyret kan faktisk være avgjørende for om du overlever.


fra fjellvettregel nummer 4;
vær rustet mot uvær og kulde,
selv på korte turer.
ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever.


de norske vinnerne i skivm i oslo takket smørerne for gode ski. 
gliden var god, festet var bra og riktige valg ble tatt.
utstyret var avgjørende for resultatet. 
visst er de gode å gå på ski, visst har de trent, og visst er formen i verdensklasse.
likevel ville de ikke ha prestert like godt på et par med gamle treski eller om du skulle tatt turen opp til frognerseteren med bare en stav.


har du forresten prøvd en dag i et solfyllt skitrekk uten briller...?


utsyret er avgjørende. 


Gud har gitt oss utstyr. 
for at vi skal overleve, for at vi skal vinne løpet vårt og komme i mål med best mulig resultat. 


fullstendig utstyrsliste finner du i efeserbrevet 6:10-17

  
  

det blir ikke lettere å trene bare fordi du blir eldre.

  
dette innlegget er til ungdommen;


"når jeg blir voksen, da skal jeg..." 
(og når du blir voksen per definisjon kan den fort videreutvikle seg til "når jeg blir eldre")


vi tar oss i å tenke at én gang der framme da skal jeg gjøre det jeg tenker er bra.
når man er ung tenker man ofte at alt blir så mye enklere bare man blir voksen.
det blir ikke det.


å trene for eksempel er ikke noe som blir lettere med årene.
heller tvert i mot.
hvis du aldri har vært vant til å presse kroppen din, aldri har rørt deg i sælig høyt tempo, kjent hjerte slå og svetten renne, så er det ikke sånn at det automatisk blir din yndlingsaktivitet bare fordi du har passert 25. 


det å lage seg gode vaner når man er ung er noe som kommer til å kunne prege hele livet.
salomo sier; lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel. 


det er mye man kan sette i gang med i ung alder,
som kanskje koster litt og gjør litt "vondt" der og da,
men som kommer til å være verdifullt på lang sikt.
kom i gang med det du tenker er bra. 
livsinvestering! 

i nye sko.

for noen uker siden fikk jeg meg nye løpesko (takk til pappa!).

gaven var grunnet i at jeg hadde løpt ut skoene jeg kjøpte i fjor,

og de egnet seg heller lite til løping lenger.

de gamle skoene var fantastiske - de skodde meg tross alt over 4 mil gjennom berlin.

og veien fram dit.

gode minner. god såle.

kjøpt på løpelab.

men de måtte likevel skiftes ut.

de hadde gjort sin jobb.

de nye skoene ser helt annerledes ut enn de gamle.

annet merke, ny modell og annerledes såle.

ikke bare ser de annerledes ut,

men de kjennes veldig annerledes ut på også.

i butikken prøvde jeg de på. finfin opplevelse,

men første løpetur ble litt verre.

de var så annerledes. og så rare på en måte.

jeg tok meg selv i å savne de gamle skoene, selv om de funket dårlig til jogging lenger.

det gjorde til og med litt vondt i den ene foten.

heldigvis stemte min mistanke.

at dette kun var et innkjøringsproblem.

etter to uker løping i de nye skoene er de blitt mine favoritter,

og jeg er sikker på vi skal kose oss milevis og i store doser.

min nåværende mistanke er at de i det hele tatt er bedre enn mitt forrige par.

det føles nemlig veldig bra. å løpe.

det er nok litt sånn med så mangt i livet.

det er ikke alltid et poeng å tviholde på det gamle. som gjerne har sett sine beste dager.

det har gjort sin jobb.

så må vi gi det nye litt tid på å gå seg til.

innkjøring.

på sikt kan det ta oss milevis framover.

"at det en gang var slik,

betyr ikke nødvendigvis at det er slik i dag.

at det en gang var slik,

er heller ikke en unnskyldning for at det ikke er nødvendig at det er slik i dag."

- sitat, meg selv

jeg spør av og til folk om de vil være med på en joggetur.

det siste året har jeg ofte fått et svar med en slags variant av at "det tørr jeg ikke. du har jo løpt marathon..."

et svar som flere ganger har bidratt til en del tankevirksomhet...

det at jeg løp et marathon for ti måneder siden betyr ikke nødvendigvis at jeg er i god form i dag.

det er mulig at jeg er i god form nå,

men det er ikke fordi jeg sprang et marathon for ti måneder siden. det er i så tilfelle fordi jeg trener jevnlig.

at jeg har sprunget et marathon er heller ingen unnskyldning for å ikke trene nå,

akkurat som jeg har gjort mitt på den fronten.

det hjelper nemlig ikke kroppen min nå,

om jeg behandlet den bra for lenge siden. (mulig er det noen positive ringvirkninger som fortsatt virker, men også de har en potensiell slutt.)

det er nå som gjelder.

hva er situasjonen i dag..?

ikke om jeg en gang var aktiv, ikke at jeg en gang leste hele bibelen, ikke at jeg før pleide å hjelpe andre, ikke at jeg hang mye sammen med folk da, ikke at jeg ved en anledning sa noe veldig bra til en annen, ikke at jeg i min ungdom var flink til å trene...

fine minner? - ja.

men at det en gang var slik er ikke det som definerer nå.

spørsmålet er hva jeg velger å gjøre med det?

for noe vil man jo nødvendigvis at skal være slik fremdeles.

hopper HØYDE(punkt.)

tenkte det egnet seg med en hoppe høyde(punkt.)runde fra 2009, før man fullstendig fokuserer på året med så mange muligheter 2010 - totusenogti.

2009 har vært et år jeg nå kan se tilbake på med store smil. det har som alle år hatt sine oppturer og nedturer. likevel er høydepunktene av sånn karakter at man blir takknemlig til både Gud og alle mennesker som har vært en del av året som gikk.

faktisk er høydepunktene vært så mange at jeg sliter med å trekke fram bare noen få, men velger ut noen av de med mest sus i..

å få være ungdomsleder i sentrumkirken har vært et eneste langt høydepunkt i året som gikk, og det som har gitt påfølgende høydare.. å hver uke få møte så mange teens er en sikker vinner. og vi har hatt så mye gøy, med turer i flertall til sirdalen og tur til bø og sommarland, med stappfullt på iogt på sensommer festival, konsert med tase og julebord, med astronauttrening av dimensjoner og påskekrim, med kontorparty og grilling på takterassen. det har vært så mye liv, fordi så mange mennesker har vært med å skape nettopp det. liv. og det har vært så voldsomt fint med alle nye som har bidratt til nettopp det - mer folk og mer liv. og alle disse folka som 2009 har ført med seg har kanskje vært årets største opptur? ja, den største. kanskje den største fordi alt har vært kombinert med mye jesus. og han har (som alltid) imponert, stilt opp og vært tilstede. hvor mange av oss har blitt enda bedre kjent med han i året som gikk, og nye folk har fått bli kjent med han for første gang. det er opptur det.

å få være del av en kirke som er kirke 7 dager i uka. og som tørr å satse. det har vært ukentlige høydepunkt, og høydepunkt i hverdagen. som er for mange til å skrive om i en stund som denne, men lista er lang. veldig lang.

å få studere mer er alltid kjekt. man nærmer seg noe. lærer mer og øker kunnskap. det har vært enormt spennende å studere historie. for kanskje å drømme enda mer om å få være med å skape historie... og det har vært begivenhetsrikt å få praksis noen uker på en videregående i området. for det var en ny erfaring å stå i et klasserom å lære folk om innføringen av parlamentarismen. så erfarinsrik at den blir et av hoppene.

å få fullføre marathon i berlin var en seier. og tanker rundt det er før delt.

å få komme sammen med familie hver jul er et slags avslutningshøydepunkt på året. særlig når familien er omgitt av alper og de nydeligste himmelbilder.

så går man inn i et nytt år, og tenker at disse momentene er det verdt å ta vare på og inspireres av i det som kommer. jeg er et veldig takknemlig menneske her jeg sitter. tenker jeg er den heldigste ungdomsleder, omgitt av de beste mennesker og del av en kirke i stadig større grad får være med å utgjøre en forskjell.

sammenlagt blir det mange høydehopp,

og hva gjør det vel da om pinnen datt ned i noen av hoppene...

kanskje klarer man dessuten å hoppe enda høyere i 2010?

siden man har mer trening liksom.

marathontanke 5: hvorfor anbefalingene er verdt å følge.

i treningsprogrammet stod det at man ikke skulle spise kjøtt og diverse de siste dagene før løpet,

og jeg var svært ivrig på å følge alle råd og planer,

og fulgte derfor matanbefalinger til punkt og prikke i september.

(forsåvidt ellers i treningsperioden også..)

i dag forstod jeg hvor bra anbefalingene egentlig var.

i kveld, 1.juledag, etter at både det ene og det andre hadde funnet veien ned i magen,

fikk jeg og broderen for oss at vi skulle ta en joggetur...

...og det er i stunder som det du skjønner hva som er bra for kroppen.

derav visdommen.

om å følge anbefalinger,

selv om du noen ganger skulle ha lyst til å gjøre noe annet i øyeblikket..

marathontanke4: avgjørende påfyll

som vi sier det på god norsk:
uten mat og drikke
duger helten ikke.

det gjelder i høyeste grad løping også.
uten tilførsel av enegri og væske har du tapt etter kort distanse.
i det du starter å løpe begynner kroppen å bruke av det som ligger inne av energi,
og når det er tomt er det tomt.
om du ikke da har skjønt prinsippet om påfyll.

lange distanser krever store mengder påfyll.
og det kan hende at det stadig er et stykke igjen til mål?

livet med Gud er et langdistanseløp.
og du er helt avhengig av påfyll for å komme i mål.

matteus 4:4 (jesus sjøl har mikrofonen) "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut fra Guds munn."
det gjelder å fylle inn med det som gjør oss utholdende, fulle av energi og får oss i mål.

bananer, mineraler, havregrynsgrøt, brødskive med brunost, xl1...you name it.
bibelvers, lovsang, bønner-godPRAT, podcast, taler, treff andre fine folk, KIRKE...you name it.

marathon tanke3: å klare noe betyr å droppe endel andre greier.

noen ting kan du rett og slett ikke få gjennomført sånn litt på si.
mål som strekker krever ofte noe mer.
for å klare målet må du gjerne droppe endel andre greier. fordi du rett og slett ikke klarer å fokusere inn alt på en gang.

å løpe marathon,
hvor fullført løp er målet,
krever at man setter fokus.

det krever mange timer trening hver uke.
timer som du ikke kan bruke på noe annet.

det krever å løpe de dagene det er dårlig vær.
selv om det frister mer å ligge på sofaen.

det krever å løpe de km man har bestemt seg for på forhånd.
uansett om du er aldri så sliten etter 8 km.

det krever å spise riktig mat slik at musklene bygges.
også de gangene man gjerne skulle ha spist sjokolade.
(og du står i fare for å bli riktig så lei av pasta, særlig dagene rett før..)

det krever planlegging av gjennomførelsen.
og noen ganger hadde det vært enklere å bare drite i.

det krever penger til utstyr og en del annet.
penger som du da ikke kan bruke på type ferie og klær.

du dropper andre ting for å gjøre noe.
men så kommer dagen der du ser at alle ting du har droppet faktisk har vært verdt det.
for du klarer å løpe.
i mål.

og når jeg tenker meg om,
så gjelder ikke det bare marathon.
men viktige greier i livet også.

marathontanke2: å være kobla på hodet.

hvem er det som bestemmer?
kroppen eller hodet?

dersom man skal trene er det største triks for å klare det man vil å høre på hodet og ikke på kroppen.
kroppen har lyst å gi seg lenge før den må.
fordi noe blir litt tungt, fordi noe blir litt slitsomt.
men om man gir seg med èn gang fordi pusten blir litt tyngre, eller fordi beina har det mer komfortabelt på sofaen, blir det desverre dårlig med resultater også.

å løpe langt er noe man bestemmer i hodet,
og så hører kroppen på hodet.
da er det utrolig hva som går.
kroppen er nesten ikke til å kjenne igjen,
men er kobla på motivasjonen og drivkraften som har bestemt retning som skal føre til ønsket resultat,
og det funker.

jesus er hodet.
vi er kroppen.
hvem er det som bestemmer?

marathontanke1: å sette seg mål som realiserer.

tanker er fine.
denne bloggen er full av tanker.
tanker kan forbli kun fine og ha liten betydning,
om de ikke settes ut i handling.

ofte så kan vi dagdrømme.
tankene drømmer om ting som hadde vært gøy å gjøre.
eller gjenomføre.

hva gjør jeg med mine tenkte tanker?

hva med å stoppe opp.
i neste dagdrøm.
og tenke;
hvordan kan denne dagdrømmen bli mer enn gøy tanke?
hva kan jeg gjøre for at dette skal skje?

la drømmen bli et mål.
og finn ut hva du trenger gjøre for å nå målet.
begynn å gjøre det du må.
steg for steg.

plutselig springer du dagdrømmen.
i levende live.

du klyper deg i armen; "skjer dette virkelig?"
og svaret er; "ja, det skjer!"