det er den som ber som får bønnesvar.

  
når det kommer til biler er av den type jenter som ikke helt skjønner hva det har med meg å gjøre. kjøring går greit, men alt annet er noe jeg helst holder meg utenfor. 
dekkskifte for eksempel, det er noe jeg aldri har gjort, og jeg kan nok med stor sannsynlighet si at jeg aldri kommer til å gjøre det heller. 
så før broren min flyttet inn, og jeg fikk en mann i huset,
pleide jeg stort sett å levere inn bilen på verksted i overgangen sommer - vinter og motsatt. 


problemet er ofte at det er veldig mange andre som også skal på verksted. 
særlig overgang sommer - vinter den dagen den første snøen kommer.
kaos.
tid. penger. tålmodighet. og litt stressa arbeidere på utvalgt verksted.


en vinter jeg hadde skitfet dekk på verksted skulle jeg og en kompis noen dager senere kjøre sammen for å ordne noen greier. 
han forsikret seg, som en ansvarlig mann, om at jeg hadde skiftet til vinterdekk.
jeg svarte ja.
han spurte hvem som hadde gjort det.
jeg svarte verkstedet.
da ble det dårlig stemning!


"solveig, hvorfor i all verden leverte du bilen inn på verksted!?
du kunne jo bare spurt meg om å gjøre det.
du vet jo at jeg ville ha gjort det.
lov meg at du aldri leverer inn bilen for å skifte dekk igjen.."


jeg visste det jo sånn egentlig.
men tenkte vel at jeg ikke skulle bry han med å spørre.
men han ville jo. og kunne. 
jeg var den som måtte gi tilgang og tillatelse til å gjøre dekkskifte,
samt spørre et enkelt spørsmål først.


Gud vil.
Gud kan.
det er den som ber som får bønnesvar.