vi kan hvis vi vil!

  
det er mye man kan si om nordmenn. 
om at vi er innesluttede, følelsesløse, vanskelig å begeistre og veldig "oss selv nok". 
det er derfor jeg elsker vm på hjemmebane.
fordi det beviser at det ikke trenger å være slik.
at vi kan hvis vi vil. 


vi kan være utadvente.
søndag på t-banen opp til frognerseteren snakket jeg med fremmede, mange fremmede, og de snakket med meg. oppe på frognerseteren snakket jeg med enda flere, smilte og lo. vi lot oss rive med. sammen. 
for vi stod på ingen måte alene. vi stod ikke bare der som selvstendigheten selv, men vi heiet i kor. på northug og alle de andre som gikk forbi. 


vi kan vise følelser. 
smilene satt raust i helga. 
nerver, tårer og spenning var tilstede.
det var også latter, jubel og engasjement.




vi kan la oss begeistre.
det er lenge siden jeg har opplevd en tilsvarende begeistring. fra så mange - for akkurat det samme. upåklagelig stemning. selv i tåke. med bjeller. flagg. roping. 





vi kan se andre enn oss selv. 
jeg skulle ta t-bane med tusenvis av andre. jeg skulle inn på samme plass som tusenvis av andre. jeg skulle skaffe meg en perfekt plass sånn som alle andre. 
jeg så overraskende få som knuffet. jeg så ingen som sneik i køen. jeg så ingen som stilte seg i veien for andre. 
det er noe med den delte gleden. når man e glad for det samme. da er det ikke kjekt å stå alene. du vil stå sammen med tusenvis av andre. i det du kjenner at det faktisk er veldig gøy å være norsk. 

vi kan!