..at man må takke noen andre.

dette blir litt sånn dypt. kanskje?

men man blir litt tvunget ned i dybden av den type mektige

solnedganger

jeg har sett noen av de siste kveldene.

slik at man rynker litt i pannen. fordi man tenker.

smilet følger raskt på.

smilerynker?

tenker videre på å leve liv som en solnedgang.

så full av farger.

fargeeksplosjoner.

så vakkert at man må takke noen

andre.

han som skapte.

så spektakulært,

men likevel naturlig.

så spesielt nydelig at det gir inspirasjon

i generasjon etter generasjon.

man dras mot,

fordi øynene bare vil se.

(farger som kun kan fanges med øynene, og i alle fall ikke med en mobiltelefon på siste vers)