januarsoltanke i skispor.

å se januarsola skinne i et veltråkket skispor,

i det du står der med skiene selv på beina og kjenner du er så norsk som du kan bli,

og løypene tar deg med kilometer etter kilometer,

det er da du har tid til mange januarsoltanker - mens smilet kommer fordi ting bare er så ubeskrivelig vakkert.

man vil på en måte bare sluke inntrykkene,

la de feste seg der,

slik at de kan taes fram når sola ikke skinner i løypa.

og også la noen av tankene feste seg,

mens andre bare kan dra videre med løypa som en skiløper som gikk forbi.

tanken som festet, like godt som blå extra til swix gjorde i dag,

var at Gud er trofast.

alltid trofast.

Gud er så ufattelig mye, men en av de karakterene jeg overveldes mest av

er hans urokkelige trofasthet.

den avhenger ikke av min oppførsel eller om ikke jeg alltid er den mest trofaste.

han er trofast.

til å stole på. holder det han har sagt. alltid til stede...

trofast. for et fantastisk ord.

det gir feste i oppoverbakkene også - du slipper å snu fordi det glipper.....

er vi troløse, så er han trofast,

for han kan ikke fornekte seg selv. (2.tim.2:13)