dypt beveget.

i går gikk drageløperen på nrk. 
jeg ble dypt beveget.


den scenen som gjorde dypest inntrykk var da amir kommer tilbake til kabul som voksen og ser en totalt ødelagt by. 
en by i krig. mennesker i nød. forandring til det verre. 
forlatte hjem. drepte venner. våpen overalt.
det er ingen vinnere i krig. 


det er ikke bare på film det er krig. dessverre.
det er ikke bare på film det er ødelagte hjem, barn i nød og våpen i gatene. dessverre.


det beveger. 
her sitter jeg, og mitt største problem er en vannlekasje (som noen kommer til å fikse). 
kanskje er mitt største problem å klare se ting i perspektiv?
å se alt det som jeg har vunnet i livet.
å bo i norge er som å vinne i lotto. 


jeg vil at dette skal mer enn bevege. 
fordi det å være lottomillionær innebærer et ansvar.
der vi ikke bare kan lukke øynene,
og tenke at dette skjer bare på film. 
det er så mye lettere å ignorere. tenke at dette ikke skjer. 
det er enklere å forholde seg til,
for da kan jeg bare fortsette som før 
med mine bekymringer om hvilke gardiner jeg skal ha og om jeg får råd til å bytte ut putene i sofaen denne sommeren. 
men så trenger vi å åpne øynene og se.
se seg takknemlig på det man har.
se seg etter de behov som en selv kan være med å møte.
for selv om jeg ikke kan forandre alt betyr ikke det at jeg bare kan lukke øynene for en verden som trenger min hjelp.