volleyball med Gud.

jeg var nok aldri den beste i klassen når det kom til volleyball.

ikke har det kommet seg så særlig med årene heller.

jeg kan få ballen over nettet, men det stopper egentlig der.

ikke er jeg førstevalget heller når gjengen skal ut å spille,

muligens ikke andrevalget heller..

det å spille volleyball med folk som er gode er litt sånn

enten eller.

gode volleyballspillere er nemlig i to kategorier;

1) de som får deg til å føle deg enda dårligere

2) de som gjør deg god

føler tilfelle 1 er en klassisk gymtime hvor du knapt er i ballen,

og får tydelige blikk om at du helst ikke burde ha vært på laget når du ikke spiller bedre enn som så...

jeg har opplevd det motsatte også. at noen bare gjør deg god. fordi de er god selv og legger opp spillet slik at du blir med. og det gjør deg rett og slett bedre. du blir god.

Gud er av den siste typen.

han er god på alt. har peiling på livet. er best på hverdagen.

noen tenker at å leve sammen med han må få deg til å bare føle deg svak og dårlig selv.

men det er motsatt.

Gud gjør oss gode.

å komme seg ut på banen og spille sammen med Gud

gjør deg rett og slett god.

og du kjenner det er stort å bli invitert ut på banen,

og "spille" livet nettopp med han.